Hvor mange tar denne bilen?

I Vorehe besøkte vi deler av prosjektet, som lå flere mil unna. Da ble vi kjørt rundt i eneste bilen som fantes i området! Noen var det plass til inne i bilen. De som ikke fikk plass der satt på lasteplanet.

Den moderne tid er kommet til Vorehe!

Jeg la merke til at den moderne tid er kommet til Vorehe på flere måter. Også der er de opptatt med å pynte sine kjøredoninger!

Utedusj i Vorehe

Det var ikke innlagt vann i Vorehe, men de hadde dusj utendørs. Varmt og fint, så det gikk greit. Både Hanne og jeg måtte prøve den!

Dusjrommet hadde ikke tak, gikk ikke helt opp heller, så en kunne følge med på folk rundt, men det var bare koselig. Noen hadde hentet vann og gjort klart til vi skulle komme. Vannet var samlet i en tønne. Det var en bøtte en kunne øse vann oppi og slå over seg med et litermål. Veldig greit. Mens jeg sto der og så meg rundt, la jeg merke til en knaggerekke som var rosemalt, tydelig fra et eller annet sted i Norge! Men det passet liksom så bra, ja, vi måtte jo ha noe å henge fra oss på!

Sjarmerende Vorehe

Vi satt ute under et tre og spiste middag. Det var veldig spesielt! Flott!

Skolebesøk på Amboniriana

Vi har vært på skolebesøk på Amboniriana!

Amboniriana er en skole med over 300 elever. Ettåringen Birgitte Avtjern og jeg fikk være med Nils og leder for skoledepartementet i den Gassisk Lutherske kirken på besøk til denne skolen Vi tenkte vi skulle leke med elevene, mens Nils og andre var inne og snakket med rektor og lærerne. Vi kom på at "Slå på ringen" måtte være greit for de gassiske skolebarna å få lære seg. Det var nok ikke så enkelt som vi tenkte! For det første virker det ikke som de gassiske barna pleier å leke slike leker. Dessuten prøvde vi å forklare det hele på gassisk, selv om vi ikke e særlig god i gassisk noen av oss, var vi sikker på at vi brukte rette ord, i hvert fall forståelige ord! Men vi oppdaget at vi hadde store kommunikasjonsproblem! Vi forklarte, sang og løp rundt og slo på ryggen til hverandre, fikk også noen av elevene til å være med på det tenkte at dette går bra. Vi var veldig opptatt av at ungene måtte holde hverandre i hånden hele tiden, for noen bare slapp taket. Men når noen ble slått på ryggen og løp rundt ringen, da passet de på at de tok hverandre i hånden - vi hadde jo sagt de måtte huske å holde i hånden! Det førte til at de som løp fant ikke igjen hvor de skulle løpe til, åpningen var tettet igjen. Jeg tenkte jeg fikk snakke med en lærer som stod der og hadde sett på en stund. Hun hadde helt sikkert forstått hva denne leken gikk ut på, tenkte vi! Forklarte på fransk til henne, og hun nikket og sa det var greit, jo da, dette skulle hun få til! Hun forklarte til elevene. Da begynte de plutselig å løpe 4 om gangen - i alle retninger - så Birgitte og jeg konkluderte med at dette var mindre vellykket! Men ungene hadde hatt det morsomt med å se på oss "kvite" – og vi tok oss helt ut! Vi gjorde et tappert nytt forsøk på å leke, denne gang "Siste par ut", men det ga vi fort opp. Som skrevet er der ca. 300 elever på skolen, og de fleste stod rundt og så på, helt tett opp i oss, så det var ikke mulighet å få løpe noe. Så var det en av de store guttene som spurte om ikke vi skulle spille basketball. Det gjorde vi og det gikk bra. Guttene vant 2-1 mot oss jenter og det var de godt fornøyd med! Det er spennende å komme rundt å få møte elever og lærere og se hvordan de har det!