Pick nick med døveskolen i Antsiranana

Jeannette, som la tilrette for at jeg skulle få besøke døveskolen i Antsiranana, (eller Diego, som er det franske navnet), mente at jeg måtte besøke den stranden Diego er kjent for! Men det var litt vanskelig å "rive seg løs" fra skolebarna. Derfor ble det til at jeg lovet å betale for en buss, slik at alle elevene kunne få være med på stranden! Jeg ville jo ikke være alene på stranden!

Så kom bussen, en fredag morgen! Vi var rundt 30 personer som skulle være med. Var her plass nok til alle? de trodde nok det var trangt om plassen, for jeg måtte gå inn først, slik at jeg i allefall fikk plass!

De andre ble stablet litt oppå hverandre! Og rektor Diamondra organiserer! Jeg hadde det skikkelig bra!


Her har Emma fått Eucelice på fanget!
Middagen er ferdig kokt og medbrakt!

Her ligger stranden! Nydelig, ikke sant!

Men før vi inntar vannet, må vi ha litt formiddagsmat, pariserloff med banan! Deilig!

Flere av barna hadde aldri settt havet før! De var veldig spente på hva dette var for noe! Noen begynner med å leke litt i sanden, mens andre skynder seg ned til vannet!

Her er bilde av Fidison. Han er den yngste, 5,5 år, og skeptisk til vannet!

Fidison, Berangere og Alde våget seg ikke ned på stranden engang.

Alde 7 år.

De satt alle 3 på trappen, der bagasjen stod. Da jeg så det, gikk jeg opp til dem, snakket litt med dem, og tok Alde i en hånd og Fidison i den andre. Jeg hadde vært på skolen i flere dager, og syntes jeg kjente dem litt. De tok meg i allefall i hånden, og gikk sammen med meg nedover. Jeg var spent på hvordan de ville takle det! Da de kom ned til stranden, gikk de utover med alle klærne på! Noen av de eldste elevene kom imot oss, og kledde av kjole og skjorts - og ungene fortsatte utover!!!

Snart kom vi ut til dem, som allerede var i full gang med bading og skvetting på hverandre! Heldigvis tok det ikke lang tid før Fidison og Alde slapp hånden min, og gikk med vennene sine! Jeg syntes det var utrolig greitt!

Berangere satt fremdeles på trappa, og synes ikke å interessere seg for vannet eller stranden. Jeg gikk opp igjen en gang til. Snakket litt med henne, og tok henne i hånden. Jeg ble veldig overrasket da hun gikk med meg. Berangere er 13 år, og kom til skolen i oktober 2009. Hun har ikke hatt noen utfordringer hjemme, de 13 årene før hun kom til skolen. Hun går dårlig, er redd for mye, våger ikke, osv. Men nå gikk hun med meg! Jeg var ganske stolt og spent på hvordan det kom til å gå! Vi nærmet oss vannet. Berangere begynte å gå senere, men gikk! De store kom løpende imot oss, begynte å skvette vann, hujet og ropte! Jeg prøvde å holde dem unna, var redd de ble litt for voldsom for Berangere. Vi sette oss ned i vannkanten, plasket litt og etterhvert ble hun mer og med vågsom! Men det var kjekt! Da hun til slutt gikk sammen med de store medelevene sine, hang rundt halsen på dem mens de svømte og plasket i vannet, var det en fantastisk opplevelse for meg!!

De store har det bra, men begynner å bli sultne! Maten blir funnet fram.

Jeannette og Diamondra er klar for mat!

Sitter inntil en husvegg og er ganske fornøyde!

Og guttene får servering på medbrakt sivmatte! Dette er deilig! Høne, ris og lauka!

Etterpå må vi ut i vannet igjen! Må nytte tiden ved havet!

Vi har det godt alle sammen!

Om ikke en er uti vannet hele tiden, er det alltid noe å ta seg til! Heldigvis hadde guttene fotball med!

Her leker Berangere og Christina sammen i sanden. Det lyser av Berangere! Hun har det bra! Men så har hun tatt et stort skritt i retning av å våge! Kjempebra!

Men tiden går og snart er vi hjemme på tunet igjen. Bussen har sett oss av et stykke unna, for veien var så dårlig at de kjørte en omvei, og vi gikk siste stykket!

Dagen hadde vært en flott oppleving for all! Kanskje størst for meg!!!!????

Døveskolen i Antsiranana

Antsiranana - den nye døveskolen ferdig des. 2009!

Tenk så flott at jeg fikk komme hit på besøk! Jeannette, den nasjonale lederen for kirken sine døveskoler, arrangerte denne turen i mars for at jeg skulle få mulighet til å være med, før jeg avsluttet arbeidet på Madagaskar.

Som en del av gjerdet rundt skolen, ligger kirken. "Mahatsara" heter den. Det betyr "blir bedre". Nå har de stengt inngangsdøren med en planke. Ny inngangsdør på andre siden, ute på gaten. Det er bra, for når det er gudstjeneste, kommer mange med "bodene sine" for å selge forskjellig. Det ble en skikkelig markedsplass inne i skolegården. Barna maste om penger til å kjøpe for, ett stort press for dem!

Den yngste, Fidison, 5,5 år, ble fort venner med meg! Han kom til skolen for ett år siden, sendt med buss, med merkelapp på hvor han skulle settes av! Bussjåføren kjørte ham helt til skolen!

Alda er 7 år. Ei blid og fornøyd jente, som bor hos besteforeldrene, ikke langt fra skolen.

Bestefar fulgte henne om morgenen, og hentet ettermiddag.

Christina og Christophe har gått på skolen ett par år, går i klasse med Fidison og Alda.

Dany er den eldste. Han har vært elev ved døveskolen i Antsiranana siden oppstart i 1997. Han er ferdig på skolen, og skulle gått på yrkesskole, men det er for langt å reise bort. I stedet bor han på skolen og lærer forskjellige ting. Blant annet var han aktiv med de som bygget den nye skolen.

I skolegården er det ganske tørt, men de har mange fine bed, og fine blomster, som kvikker opp!

Hver skoledag begynner med andakt og sang. I dag er det Perline, som forteller om "De 10 spedalske", som alle ble friske, men det var bare en som kom tilbake og takket Jesus.

Ungene følger godt med - læreren er veldig entusiastisk og får barna med seg!

Alle elevene er med på sang!

Ziko har vært hjemme og vært med på okseorfring! Han synes ikke noe om det, men våget ikke å si fra! Her legger han ut om hvordan det foregikk og hva som var forventet av ham. Men han tror på Gud, og tror ikke at en må ofre okser for å tilfredsstille Gud! Han spiste ikke av offerkjøttet og familien trodde han var dårlig i magen!

Her er vi inne i yngste klassen og har sangleker. Tenkte å lære dem "Hode, skulder, kne og tå", men kom ikke på avslutningen på den sangen! men det ser ikke ut som det gjør noe! Alle er aktive og med!

Alle guttene hjelper til med vannbæring! Ikke innlagt vann i det nye huset!

Berangere våger så vidt å se opp - og smiler! Brukte lang tid på å bli kjent med henne! Hun kom til skolen i oktober 2009, 13 år gammel, og bruker lang tid på å finne ut av ting! Var ikke vant med å gjøre noe hjemme, ikke bevege seg særlig en gang! Nå er både voksne og barn ivrige etter å lære henne mest mulig! Språket er det viktigste, men også det å kunne gå, ta seg fram, gripe fatt i noe - og mye mer, trenger hun å lære! Smilet hennes er nydelig oppi det hele!

Emma har funnet seg kritt og tegner blomster på trappekanten!

I denne klassen jobbes det med brøk! Kan ikke huske at vi regnet det så tungvint som dette, men det er jo noen år siden!!!!!!

Læreren underviser om poler, batteri og strøm. Elevene følger godt med, men så skal de ha eksamen i juni også!

Alle vil svare på spørsmål!

I friminuttet er det viktig å fortelle de andre om sine opplevelser! her går det på tegnspråk og kroppspråk!

Plutselig er det smilende gutt på trappen! Han bruker tegnspråk, er tydelig kjent med de som har friminutt! Gutten er døv og 11 år. Foreldrene bor langt unna! Han bor hos tanten sin, like ved skolen, fordi han skulle få gå på skole. Men tante har bruk for ham, for å skaffe inntekt. Nå sitter han og selger noe for henne! Han viser med hele seg at han ville vært sammen med de andre barna!

Jeannette har noe spennende i vesken sin! Alle barna følger ivrige med på det som skjer!

To gode venninner!

Diskusjon i skolegården!

Perline, Diamondra, Jeannette med flere er på vei for å ta bussen til byen.

Farimbona, stor byskule der døve og blinde elevar blir inkluderte.

Farimbona!
Dette er ein stor, gamal skule som ligg i sentrum av Antsirabe.

Der er elevar på alle klassetrinn frå førskule t.o.m. lycèe. Der er mange bygningar, og ei gate går midt gjennom skuleområdet. Difor har det blitt byggt murar som skal skjerma mot gata på begge sider. Skulen er plassert mellom dei to katedralane på Antsirabe.

I ProVert er eit av satsingsområda, inklusjon av døve og blinde elevar i vanleg skule. Desse gruppene har enten hatt spesialskular eller dei har fåe tilbod om undervisning. No ønskjer ein å betra tilbodet, dette går m.a. på å tilretteleggja for at dei kan gå i vanleg skule. Det vart derfor inngått avtale om å få igang inklusjon av ei gruppe døve og blinde elevar på ein skule i Antsirabe der det ligg store spesialskular. Valget fall på Farimbona. Dette var eit godt valg, ein svært dyktig og entusiastisk rektor, Mme Hanitra. Melle Heri sørgjer for at alle papir vert underteikna.
Det var ein fornøyelse å vera på besøk i klassen der dei døve var inkludert. Der var tre lærarar i klassen. Alle tre var aktive i undervisninga. Det såg ut til at alle elevane tykte at den nye klassesituasjonen var spanande. Dei høyrande elevane var blitt flinke til å forstå og bruka døvespråk. Det vart spurt om nokon av elevane ville koma fram til tavla og be bordbøn før dei fekk pause med litt mat. Mange meldte seg, og tre elevar fekk koma fram. Desse bad og brukte også døvespråk.

Lærarane driv personleg veiledning både for døve og høyrande elevar.
Når ein skule vert med i ProVert vert det viktig å rydda opp både ute og inne. På Farimbona hadde dei ein heil dag då heile uteområdet vart ordna. Dei laga nye plenar, rydda i blomsterbed, bar bort rusk og rask og alle var engasjert.


Inne vart golva kosta, og i nokre klasserom vart golva "vaska" med blad av ein eller annan plante. Elevane la desse på golvet, trakka oppå og "dansa" avgarde.
Utafor veggane vart det rydda i blomsterbed.


















Dei laga nye plenar. Då spadde dei torver andre stader og la ferdigplen. Godt å ha sterke ungdomar som kan ta eit tak. Det vart også lagt plenkant rundt heile basketball og volleyballbana. Så skulle murane rundt skulen ordnast, men til dette arbeidet måtte ein ha fagfolk.
Det blir spanande å sjå korleis dette utviklar seg. No er ein igang med å laga til eit leikeområde for dei minste elevane. Så skal ein byggja to overbygg der elevane kan sitja i ly for både sol og regn. Det er viktig at både elevar og lærarar er motiverte for det "nye prosjektet", og slik ser det ut til å vera.