17. mai feiringen avsluttes på Ivandry!

Her ønsker Hanne og Jon Magne velkommen til 17. mai feiring i hjemme hos seg.



Helena og Nils følger med på de som leiker seg. Barna fant fort ballen på plenen. Noen koser seg inne! Og damene har alltid mye å snakke om, enten de sitter eller står!

Fra 17. mai feiring

17. mai feiring! Da er det "Norge i rødt hvitt og blått" også i blomsteroppsatser!
Kaffi og kaker er godt!
Utsikt fra terassen under 17. mai feiringen.

17. mai leker med Sitronløp!!!!!!

Ja slik er det! I Norge er det potetløp, men her løpes det altså med sitron i skjeen! Fillip først ut! Han klarer å balansere sitronen, men må hjelpe litt med hånden da! Ikke SÅ enkelt for en fireåring!

Elias må ha litt hjelp av pappa. Kanskje det er første gang han er med på sitronløp?




Og mens leikene pågår er det dekket bord med drikke, snacks og norske pølser med lompe! Preben, Birgitte, Sigrid, Tor, Birger og Venuzia er tilskuere - eller er de det?


Ivrige Stian hopper i sekk og ser ut til å være godt fornøyd med det!





Birger har også fått sekk på seg for å være med i sekkeløpet



Og så er det damene som gjør seg klar! En mor, en bestemor og en ungdom! En kan vel lett tenke seg rekkfølgen i mål! På siste bildet er det bare bestemoren som er i feltet! Hvor ble det av de andre?

17. maifesten i hagen til Den Norske Ambassadøren

Ambassadør Dag Nissen ønsker velkommen til 17. mai feiring i hagen rundt ambassadørboligen. Velkommen er både nordmenn, dansker, ambassadepersonel, ambassadører fra andre land. Rundt 100 personer var tilstede.
Mads, 10 år, holdt 17. mai tale. Han sa bl.a. at han hadde nå forstått hva frihet var, når han tenkte på den frihet vi har i Norge i forhold til den frihet det gassiske folket har nå. Det han hadde lært, ville han ta med tilbake til Norge.
Tana Gospel Choir sang og underholdt oss etter Mads sin tale. De hadde skikkelig trøkk på sangen. De sang "Ja vi elsker" på norsk, selvsagt, og det greidde de veldig bra! Det norske flagget var med - Tana Gospel Choir hadde forstått at det var veldig viktig!

Etterpå gikk 17. mai toget rundt om i hagen. Flaggene svaiet i vinden, og "Hurra, hurra" ropene lød - om ikke overdøvend, så godt hørlige! Stian, 9 år, bærer flagget og fører 17. mai toget stødig framover.

17.mai feiring på Madagaskar begynner med frokost!

Vi norske med NMS kontakt, samlet oss til frokost på Colbert, et av de flotte hotellene i hovedstaden, kl. 08 om morgenen. Da hadde noen av oss allerede vært tilstede ved den første gudstjenesten kl. 06 om morgenen. Og på Colbert var det pyntet med norske flagg!!!!

Noe av det første vi fikk vite, var at Norge hadde vunnet Grand Prix kvelden før. Arild holder mobilen høyt - men det var ikke alle som hørte noe derfra!
Her er både små og store samlet!

En dag på Isoraka

En dag på Isoraka kan være stille og rolig. Mange nydelige blomster er å se der. De står en og en og gjør ikke alltid så mye av seg. Noen bysser på barn - og andre bygger på hus, endrer, restaurerer - eller prøver å få det tilbake til utseende det hadde for noen ti år tilbake. Arbeiderne kravler som noen akrobater på hjemmelagede stiger eller stilas. Hvor er arbeidstilsynet? Ikke alle er like opptatt av det bygningsmessige utseende i dette landet. Da er det godt å ha blomstene å feste øynene på!

Papirlommetørkle og Taxi - har det noen sammenheng?

Rett borti gaten vår står det 3-4 taxier, med sjåfører, som jeg går forbi hver dag og flere ganger om dagen. Nå spør de ikke lenger hver gang jeg går forbi om jeg skal ha taxi, men hilser høflig og spør hvordan det går, innimellom prøver de seg, er litt frampå om ikke jeg skal kjøre med dem. Men jeg har bare ca. 200 m å gå til kontoret, så det klarer jeg å gå. Så en dag skulle jeg besøke den norske ambassaden. Den ligger på andre siden av byen, og med den trafikken som er her, bestemte jeg meg for å ta taxi.
Avtalte dagen i forveien med Taxi nr. 2211 TAB, og han var på plass til avtalt tid. Vi avtalte pris, og jeg satte meg inni. Bilen virket i rimelig bra stand, hadde til og med teppe i setene. På veien ut til ambassaden spurte jeg om det var noen kvinner som kjørte taxi. Sjåføren kunne fortelle at det var 3 kvinner som kjører taxibrousse i Tana og 2 som kjører taxi. Han visste ikke hvorfor ikke det var flere som prøvde seg, men det var en veldig dårlig betalt geskjeft, så det var ikke så mye å trakte etter.

Vel framme ved ambassaden, ba jeg om å få regning. Det kunne jeg få seinere, sa han. Jeg sa jeg skulle gå av nå. Da svarte han at han ventet. Jeg visste ikke hvor lang tid det ville ta, dessuten skulle jeg kjøre med ei venninne videre til Ivandry, og der kunne det være jeg ble ei stund. Til slutt skjønte han at det var ikke vits å vente på meg. Han tok fram faktura heftet sitt og penn og skrev den summen vi hadde avtalt.

På ambassaden traff jeg Hanne. Hun og jeg er med i 17. mai kommiteen. 17. mai skal feires i hagen til ambassadøren, så vi skulle være med ham hjem og planlegge, bla hvor toget skulle gå.

Da vi var ferdig der, var vi innom hos Hanne, før vi tok taxi tilbake - Hanne til ambassaden og jeg tilbake til Isoraka og kontoret mitt.

Etter å ha avtalt pris - som var langt under det jeg betalte på veien ut, gikk jeg først inn i bilen. Jeg så ned i gaten! Det var rustet hull i bilen på den siden jeg skulle sitte! Jeg var redd for å trakke helt i gjennom, så jeg sette meg ned på setet. Det var det ikke mer fjæring igjen i setene - så jeg trodde jeg gikk gjennom golvet - men det gikk bra.

Det var en helt annen standard på denne bilen! Inne i sentrumstrafikken pleier drosjene som oftest å slukke motoren, når de står i kø. Det er for å spare bensin. Sjåføren gjorde ikke det til å begynne med, noe jeg syntes var veldig greit. Men så ble vi stående i ro ganske lenge, og da ble motoren stoppet. - Og motoren ble startet igjen!! Først ble nøkkelen skrudd på, - men ingenting skjedde. Da så jeg sjåføren satt og fiklet med 2 ledninger som hang ned under rattet. Når han fikk ledningene til å møtes, da startet bilen! Det er en litt annen patent enn den jeg er vant med! Heldigvis hadde jeg ved flere anledninger fått erfare at bremsene virket!

Tilbake til Isoraka ba jeg etter kvittering. Det var helt greit! Det skulle jeg få, han måtte bare snu bilen først - slik at den ble stående i en nedoverbakke! Så ble bilen stoppet og han spurte om jeg hadde noe å skrive med. Han fikk kulepenn. Så leitet han litt rundt om - og spurte om jeg hadde noe å skrive på? Det hadde jeg selvfølgelig glemt, selv om jeg visste det var lurt å ha med seg en ubeskrevet papirlapp.
Det eneste jeg omsider fant som kunne brukes, var et ubrukt papirlommetørkle! Papirlommetørkle kan komme vel med på flere måter når en er ute og kjører taxi på Madagaskar- i hvertfall om du kjører med nr. 9241 TAC!

Ikke sjelden ber taxisjåføren om forskudd midt under kjøringen. Han har behov for å fylle drivstoff! Sist det hendte fikk han 10 000 A og kjøpte bensin for 5 000 A, det vil si ca. 15 NOK og 2 liter mer på tanken!

Noen glimt fra Antananarivo

Vil vise noen få glimt fra byen her vi bor.
Her ser vi utover Antananarivo eller Tana, som vi forkorter det til. Her er rundt 2 mill. innbyggere i byen. Innimellom høyhus, småhus og gater er det store områder med risdyrking. Her er flater og høyder - og enormt mye folk.

Bildet, ved siden av, er fra trappene, ikke så langt fra der vi bor. Trappene går ned til Avenyen, som leder bort til jernbanestasjonen, der det ikke har gått tog på over 20 år. Vi kommer også til 13. mai plassen og Ambohimajatovy, begge disse stedene har det vært store demonstrasjoner og folkesamlinger de siste månedene. Det har vært opptøyer, demonstrantene er blitt møtt av militære, som har skutt varselskudd og noen ganger er det også blitt skutt på folk. Men 2. mai, var det stille i gatene.
Boligene til venstre ligger på veien opp til Andohalo, hvor Nils har kotoret sitt.












Bldet under til venstre er tatt fra samme området. Oppe i venstre hjørnet skimter vi teltene til de som har slått seg ned i parken der.

De som selger varer i trappene og på torgene er stadig tilstede, klare dersom noen vil handle. De merker godt at turistene uteblir, folk har mindre penger, mange har mistet jobbene sine. For det gassiske folket er det en vanskelig situasjon nå.

På restaurantbesøk med Johanne og Bjørn

Le Jardin!
Etter skulebesøk i Tulear, bar det like til restauranten saman med Johanne og Bjørn for å få mat før ein starta på tilbaketuren til Fianarantsoa.
Le Jardin er ein koseleg restaurant, driven av ein italienar. Veggane og taket er dekte med gassisk kunst. Innehavaren kjøper inn kunst for å støtta. Stundom vidaresel han, men mykje samlar han. Då eg sat der begynte eg å mimra frå jula 2000. Julafta det året feira vi i denne restauranten i varme og pøsregn. Ei spesiell oppleving.
Denne gongen måtte eg sjølvsagt ha pizza. Kan berre seia at den var knallgod! Etter maten var det tid for retur nordover igjen mot Tana.

Besøk på skolen i Tulear

Mandag var det skulen i Tulear som stod på programmet. Tulear er ein storby på sør-Madagascar. Her er eit stort Luthersk College. Denne skulen er ein teken ut som ein pilotskule i prosjektet. Eg hadde ikkje vore her sidan 2001 då eg arbeidde i UNICEF prosjektet. Må berre seia at det var litt trist å koma tilbake og sjå tilstanden. På denne skulen er det ein komite som skal arbeida for å få skulen på fote att. Johanne og Bjørn Leinebø er heldigvis med i denne komiteen.
Møtet vårt vart halde i eit bra klasserom. Rommet var framleis pynta med julepynt, men der var også ein del elevarbeid på veggane. Det er kjekt å sjå at dei enkelte stader er begynt å sleppa fri kreativiteten. Vanlegvis gjer elevane akkurat det same som lærarane, brukar lite kreativitet. På møtet vart stoda på skulen gjennomgått. Som bilete under viser, er det
ikkje alt som er like greitt. Taket i dette klasserommet er fullt i hol. Det ser nesten ut som nokon har stått under og skote med hagle gjennom taket. Det verste er at entreprenøren som held på med rehabiliteringa har hatt bølgeblikket av, skifta sperrer og lagt bølgeblikket tilbake på taket. Det må jo berre skiftast! Ellers vart det teke ei synfaring på andre byggningar og bestemt kva som bør gjerast. Etterpå snakka ein om det pedagogiske tilbodet til elevane. Dette er ein skule der elevtalet er synkande. Ein prøver å finna ut kvifor. Lærarane skal kursast og følgjast opp både når det gjeld språk og undervisning. Ein vonar framleis at dette skal kunna bli ein mønsterskule, men ein må vel vera så realistisk å våga vedgå at det krev stor innsats av alle dei impliserte.
Lærarbolig i utkanten av skuleområdet. Dette var boligen til rektor i mange år. No har han flytta, men no er det andre lærarar som bur her. Trur neppe det tilfredsstiller standaren til norske lærarar.

Besøk til skulen i Bezaha

Lørdag 21.04.09 var det tid for skulebesøk i Bezaha. Dette er ein by langt sør på Madagascar. Vi hadde overnatta i Tulear og måtte kjøra tilbake ca 5 mil for å ta av mot byen. Dette er hovedveien mot Fort Dauphin. Det er no ein jordvei og inneheldt alt ein kan finna på ein slik vei. Men ein gong i tida har det vore asfalt i alle høve på enkelte strekningar. Dette fekk vi merka då vi kom inni område med svære krater med asfaltkantar rundt. Vi øydela eine dekket vårt på denne strekningen.
Dette var ein tur eg hadde sett fram til, spanande. Vi kjørte over slettelandet delvis i veien og delvis i hyppige diviasjonar der veien plutselg svinga utover slettene. Vegetasjonen var prega av steppene, mykje stivt, høgt gras med enkelte hardføre tre. Så kom vi inn i område med kratt og skog. Det var helst i nærleiken av stader der det var litt vatn. Vi kom til eit stort elveleie utan rennande vatn. Rart fordi det berre nokre dagar forut hadde vore syklon i området med enorme nedbørsmengder. Dette var berre forsvunne att, men det hadde nok gjort godt for jorda. Dyrelivet var heller sparsomt. Vi møtte spredte kvegflokkar med gjetarar som heldt seg behørleg på avstand frå veien. Men det var enorme mengder med grashopper som kom rennande over veien. Dei gassiske kollegane mine sa berre: "Stakkar Madagascar".
Då vi kom fram til byen, var det torgdag. Enorme menneskemengder. Eg kan vanskeleg forstå kvar dei kjem frå alle. Det var vanskeleg å koma fram til skulen, men velkomstkomiteen stod klar. Flokkar med barn venta på oss. Dei stilte seg freidig opp rundt meg for å sjå på denne rare utlendingen. Dei minste heldt seg i bakgrunnen, skreik dersom nokon drog i dei for å få dei fram. Men dei kjem dersom dei ser at ein skal ta bilete. Då klarer dei å overdøyva skrekken ved å koma i nærleiken av utlendingen. Dei fekk litt ekstra underhadning også. Då vi kom inn på skuleområdet, stoppa bilen like i nærleiken av 5 hundar som låg og slappa av. Med det same eg steig ut, vart føtene mine peppra med lopper. Har aldri opplevd noko slikt. Reaksjonen var sjølvsagt spark og kosting av leggar for å fri meg for lopper. Ungane som stod rundt lo, dei vaksen prøvde å vera høflege og skjulte latteren.

Så er det klart for møte. Vi starta ute under eit stort kilitre. Tenkte at det ville vera flott å ha møtet ute. Men vi oppdaga snart at det vart i varmaste laget. Difor foreslo leiaren i foreldreforeninga at vi skulle fortsetja inne. Det var godt å koma inn. Med på møtet var representantar frå foreldre, presten og rektor. Så var vi 3 som kom frå Tana. Skulen ønskjer å vera med i prosjektet vårt. Dei vart orienterte om korleis ein går fram. Vi inngår ein avtale med dei der kyrkja, skulen, foreldra og vi er samde om korleis vi skal arbeida framover.
Foreldra har alt laga gjerde rundt eit stort område der dei skal til å dyrka grønnsaker. Alt her må gjerdast inne for å spara det for hønene som er overalt.
Det skal bli spanande å sjå kva dei får til. I mine auge er det berre sand på heile området. Heldigvis har dei også vatn her.








Foreldra var interresserte i å få hjelp til å rehabilitera skulebyggningar. Så mangla dei klasserom og innventar til klasseromma. Desse var plasserte i fleire byggningar rundt i området. Då møtet var over, fekk vi omvisning på skulen.





Mme Jeno, leiaren for alle lutherske skular, kviler seg og er nok litt tankefull over situasjonen. Det ser ut til å vera behov for rehabilitering av klasseromma. Tavlene er malte på veggen. Det er lite som pyntar opp i klasseromma, men ein ser at dei har begynt å hengja opp teikningar og kart som dei har laga.

Statistikkane viser at dette er ein skule der det vert arbeidd godt. Dei aller fleste elevane har klart eksamen.

Etter synfaringa vart vi innviterte inn til rektor på middag. Det vart servert nydeleg mat, hena ritra med salat. Etterpå var det tid for å ta farvel for denne gongen. Eg vonar at eg får tid å koma tilbake til denne skulen for å sjå korleis det går. Men vi bruker mykje tid på å reisa til desse stadane som ligg langt frå Tana. Likevel er dette eit prosjekt som skal serva skular i lite utvikla område.